Planteforedlerrett

Når Plantesortsnemnda tilkjenner en sortseier planteforedlerrett, får han eller hun enerett til å produsere og selge formeringsvare (såkorn, frø, morplanter, settepotet o.l.) av sorten. Denne eneretten, også kalt rettsbeskyttelse, utnyttes oftest ved at sortseieren mot betaling av en avgift (lisensavgift, royalty, etc.), tillater andre å produsere og selge formeringsvare av sorten. Myndighetene har ingen innvirkning på avgiftenes størrelse, bortsett fra de tilfeller avgiften er satt høyt med tanke på å hindre dyrking av sorten.

Det juridiske grunnlaget for eneretten, og derved for innkreving av avgift, finnes i lov og  forskrift om planteforedlerrett. Lovverket trådte i kraft 15. september 1993 og bygger på bestemmelsene i den internasjonale konvensjonen om rettsbeskyttelse av nye plantesorter av 1978. Dette åpnet i sin tid for at Norge kunne bli medlem av Den internasjonale unionen for rettsbeskyttelse av nye plantesorter (UPOV). Unionens formål er å tilby og fremme et effektivt system for beskyttelse av nye plantesorter og derigjennom oppmuntre til utvikling av nye plantesorter. UPOVs medlemmer har nasjonalt regelverk som gir sortseierne tilnærmet de samme rettigheter i alle land hvor sorten er blitt beskyttet.

Konvensjonen har vært revidert én gang siden 1978. Land som nå ønsker å bli medlemmer må slutte seg til konvensjonen av 1991.

Rettsbeskyttelsen gjelder fra det tidspunkt søknad er registrert hos Plantesortsnemnda. Tar eieren inn avgift i perioden søknaden er under behandling og sorten ikke oppnår planteforedlerrett, vil lisensbetaleren ha rett på tilbakebetaling.

Sorter som ønskes rettsbeskyttet i Norge må ikke ha vært omsatt i landet med sortseiers samtykke før søknadsdagen. I utlandet kan sorten ha vært omsatt inntil 4 år før søknadsdagen. For trær/busker/lignoser er perioden 6 år.

En planteforedlerrett kan opprettholdes inntil utgangen av det tjuende kalenderår etter det året da planteforedlerretten ble meddelt. For trær og vinranker kan planteforedlerretten opprettholdes i tjuefem år. For å opprettholde planteforedlerretten for kalenderårene etter det året da den ble meddelt, må det betales årsavgift. Årsavgiften forfaller til betaling på den første virkedag i det kalenderår den gjelder.

Rettsbeskyttelsen gjelder bare kommersiell utnyttelse av formeringsvare av sorten. Formering av en beskyttet sort til dyrkerens private bruk, er tillatt. I Norge gjelder dessuten at enhver uten begrensning kan lage formeringsmateriale av rettsbeskyttede sorter til eget bruk, også med tanke på salg av produktene, f.eks. bær, frukt, grønnsaker, korn. Dette gjelder ikke prydplanter. Oppformering av formeringsmateriale/planter med tanke på ervervsmessig produksjon av snittblomster eller annet materiale til prydformål, krever tillatelse fra eieren av den beskyttede sorten.

Rettsbeskyttede sorter kan fritt brukes i forskning og videre foredling. Dette omfatter også utvelgelse av muterte planter i en rettsbeskyttet sort. Slike utvalg vil kunne oppnå rettsbeskyttelse som egen sort.

Søknad om planteforedlerrett

Søknad om planteforedlerrett sendes Plantesortsnemnda på eget skjema. Søknaden må skrives på norsk. Søknad om planteforedlerrett kan også sendes via UPOVs elektroniske søknadsskjema: UPOV PRISMA PBR Application Tool.

Før planteforedlerrett kan meddeles, må plantematerialet DUS-testes/nyhetsprøves med positivt resultat og søknaden, med forslag til sortsnavn, publiseres med tanke på eventuelle innsigelser.

Avgift og gebyr:

De til enhver tid gjeldende avgifter og gebyrer er oppført i  forskrift om planteforedlerrett, § 18

Søknadsavgiften, som må være innbetalt før søknaden kan registreres, er for tiden kr 1655,- (2023). Søknadsavgiften innbetales til Mattilsynet på konto 4714 10 01066. Dersom man sender søknaden via UPOV PRISMA må det i tillegg betales et gebyr på 90 sveitsiske franc. Dette betales direkte til UPOV PRISMA.

Gebyr for DUS-testing av en sort vil variere etter både art og hvor DUS-testen gjennomføres.  Medlemslandene i UPOV samarbeider om testingen. Priser, frister og krav ved innsending av plantemateriale til DUS-tester som utføres i EU-land finnes i CPVOs «S2/S3 publication».

Det er fastsatt at en kopi av en DUS-rapport skal koste 350 sveitsiske franc. Nemnda vil, i stedet for å starte egen test, som regel kjøpe inn kopier av tidligere rapporter dersom slike finnes.

Årsavgiften for 2024 er kr 2040,-. Årsavgiften innbetales til Mattilsynet på konto 4714 10 01066.

 

Opplysninger om opprinnelse for plantemateriale og tradisjonell kunnskap

I søknad om planteforedlerrett skal det opplyses om opprinnelsen for plantematerialet som ligger til grunn for sorten (foreldresorter) og tradisjonell kunnskap som er brukt ved foredlingen i samsvar med lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter § 8b første til tredje ledd. Dette følger av lov 12. mars1993 nr. 32 om planteforedlerrett § 4 tredje ledd.

I søknaden skal det oppgis hvilket land materialet eller kunnskapen er mottatt fra (leverandørland). Hvis nasjonal rett i leverandørlandet krever at det innhentes samtykke for uttak av biologisk materiale eller bruk av tradisjonell kunnskap, skal det opplyses i søknaden om slikt samtykke er innhentet.

Hvis leverandørlandet er et annet land enn opprinnelseslandet for det biologiske materialet eller den tradisjonelle kunnskapen, skal også opprinnelseslandet oppgis. Med opprinnelsesland menes for biologisk materiale det landet der materialet ble hentet ut fra sine naturlige omgivelser og for tradisjonell kunnskap det landet der kunnskapen ble utviklet. Hvis nasjonal rett i opprinnelseslandet krever at det innhentes samtykke for uttak av biologisk materiale eller bruk av tradisjonell kunnskap, skal det opplyses i søknaden om slikt samtykke er innhentet. Hvis opplysningene etter dette leddet ikke er kjent, skal søkeren opplyse om dette.

Når biologisk materiale er ervervet i samsvar med artikkel 12. nr. 2 og 3 i den Internasjonale traktat om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk 3. november 2001 (plantetraktaten), skal det i stedet for opplysningene nevnt over legges ved søknaden kopi av standard materialoverdragelsesavtale som nevnt i artikkel 12 nr. 4 i traktaten.

Tradisjonell kunnskap

Tradisjonell kunnskap er kunnskap som er knyttet til genetisk materiale og som er utviklet, brukt, bevart og overført av et urfolk eller lokalsamfunn. Tradisjonell kunnskap omfatter blant annet tekniske ferdigheter, fremgangsmåter og læremetoder som er brukt, bevart og overført i fellesskap mellom generasjoner innenfor et urfolk eller lokalsamfunn.

Innmelding om utnytting av genetisk materiale under Nagoyaprotokollen

I tillegg til pliktene som følger av lov om planteforedlerrett skal utnyttelse i Norge av genetiske ressurser og tradisjonell kunnskap knyttet til slikt materiale med opprinnelse i andre land meldes inn til Miljødirektoratet via Elektroniske søknadssenter. Dette følger av forskrift om utnytting i Norge av genetiske ressurser med opprinnelse i andre land og tradisjonell kunnskap knyttet til utnytting av slikt materiale (sjekkpunktforskriften) gitt med hjemmel i naturmangfoldloven § 60.

Sjekkpunktforskriften er en oppfølging av Nagoya-protokollen om tilgang til genetiske ressurser og en rimelig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av utnyttingen av disse. Miljødirektoratet er nasjonalt sjekkpunkt, og skal innhente og videreformidle denne informasjonen i tråd med sjekkpunktforskriften § 3.

Formålet med regelverket er å sørge for bærekraftig bruk av biologisk mangfold og en rettferdig fordeling av fordeler som følger av utnyttelse av genetiske ressurser og tradisjonell kunnskap knyttet til slike ressurser.

Sjekkpunktforskriften gjelder ikke opplysninger om utnytting av genetisk materiale som er ervervet i tråd med Standard materialoverføringsavtale etter traktat 3. november 2001 om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk.

For mer informasjon gå til Miljødirektoratets nettsider.